Mennene i blindsonen

I offentligheten blir unge menn med innvandrerbakgrunn ofte fremstilt i ytterpunkter: enten problem eller stjerner. Som psykolog opplever jeg at fortellingene skaper en blindsone.

De fleste menn befinner seg et annet sted.

De fungerer, tar utdanning, jobber og stiller opp for familien.

Historiene deres når ikke overskriftene – og noen blir formidlet først i terapirommet.

Det handler sjelden om dramatiske oppvekster, men om subtile mønstre. En far som ikke helt er tilgjengelig, enten økonomisk, fysisk eller emosjonelt. En mor som bærer en uforholdsmessig stor del av den praktiske og emosjonelle omsorgsbyrden i familien. Og en sønn som får det med seg. Mønstrene gjelder ikke alle, men det gjelder noen, og det er dem jeg forsøker å gi et språk til.

Jeg kaller ham Den gode sønnen. Ikke fordi han er flink, men fordi han er den som bærer, tilpasser seg og tar ansvar i relasjonene sine. Ofte på bekostning av seg selv.

Han bruker i utgangspunktet gode, adaptive strategier. De bidrar til stabilitet i familien, samtidig som han utvikler verdifulle egenskaper som pålitelighet og relasjonell sensitivitet.

Men over tid kan strategiene bli rigide mønstre.

En selvutslettende maskulinitet

Det som starter som handling, blir etter hvert en del av hvem han er.

I psykologien kalles det parentifisering når barn påtar seg et ansvar som tilhører de voksne. I praksis handler det ofte om noe mer diffust: en selvforståelse der egenverdi knyttes til å være nyttig, stabil og belastningstolerant.

Når barna er voksne, fremstår de gjerne som ressurssterke menn. Og det er de.

Men styrken er ofte bygget på at de toner ned egne behov.

Denne dynamikken kan brukes til å forstå Den gode sønnen. Han er lojal og stiller opp for mor, søstre og familie. Han blir som en usynlig, mannlig feminist. Ikke som sin identitet, men gjennom praksisene han lever i.

Over tid kan imidlertid en selvutslettende maskulinitet utvikle seg, hvor egenverdi knyttes til å være til nytte for andre. Ivaretakelsen av egne behov, derimot, mister gradvis plass.

Behovene hans handler ikke bare om følelser, men om livsvalg. Utdanning, arbeid, hvem han gifter seg med – og når. Hva han kan velge, og hva han må avstå fra. For mange formes valgene av hensyn til familien, til mor, til søsken. Ikke nødvendigvis som tvang, men som noe han selv opplever som riktig.

Han gjør det omgivelsene forventer av ham, og over tid blir det også det han forventer av seg selv. Han får ting til å fungere, men hva han selv ønsker, og hva som gir ham retning og mening, blir vanskeligere å få øye på. Han står etter hvert i et liv som fungerer, men som ikke helt kjennes som hans eget.

Et press fra flere kanter

Fremstillingen av menn som problem eller som eksepsjonelt vellykkede skaper et press. Enten må du bevise at du ikke er det ene, eller strekke deg mot det andre. For menn som allerede bærer mye, blir presset en ekstra belastning. Å jage «greatness» når du prøver å holde hodet over vann, er ikke inspirerende. Det er utmattende.

Og det er først når utmattelsen tynger, at mennene – om enn sent – søker terapi. De bringer sjelden følelsene først inn i rommet, men forteller om dårlig søvn, spenninger, uro, konsentrasjonsvansker og en følelse av å aldri helt kunne slappe av.

Det er en type slitenhet som ikke stammer fra én dårlig periode, men fra år der de har holdt ting sammen. I tillegg til å bidra økonomisk har de måttet fungere som morens trøst, familiens altmuligmann og søstrenes klippe. Hverdagsstresset har ikke bare satt seg i tankene, men i kroppen. De vet ikke lenger selv hva de trenger, fordi de så lenge har vært opptatt av hva andre trenger. Blant alle sine gjøremål og forpliktelser har det nemlig vært lite rom for å utforske egne behov, følelser eller grenser.

Språket som mangler

Det er ikke fravær av psykiske belastninger som gjør at mennene kommer sent til terapi.
Det er fravær av språk og gjenkjennelse.

Konsekvensene av at belastningene ikke fanges opp tidlig, kan være mange. Symptombildene kan bli mer sammensatte når de får utvikle seg over tid. Plagene kan være krevende å konkretisere – og dermed gjøre det vanskeligere for fastleger å henvise videre der det er nødvendig.

Samtidig videreføres de belastende mønstrene i pasientens relasjoner og familieliv. Den gode sønn fortsetter å prioritere ansvar foran nærhet. Funksjon foran refleksjon.

Menn som i utgangspunktet fungerer, sliter seg ut fordi ingen spør om ansvaret de bærer på og hva byrden koster dem. Og i den grad terapeuten spør, kan pasienten oppleve å nærmest måtte fungere som kulturtolk for behandleren, heller enn å få hjelp. Mangelen på innsikt og forståelse i terapirommet kan virke fremmedgjørende og forsterkende på slitenheten som allerede preger pasienten.

Kulturell forankring

Som terapeuter er vi ikke nøytrale observatører. Vår egen forståelse av autonomi, ansvar og selvstendighet er formet av majoritetskulturelle verdier, og kan gjøre det vanskeligere å få øye på hvordan ansvar tar form, og hva det verdimessig betyr i andre liv og familier.

Begreper som «grensesetting» kan for mange fremstå som fremmede eller i konflikt med verdier knyttet til ansvar, lojalitet og fellesskap. Som behandlere må vi derfor være oppmerksomme på hvordan vi introduserer slike begreper, og hvordan de oversettes inn i pasientens virkelighet.

Slitasjen Den gode sønn utsettes for, er gjenkjennbar fra «den flinke piken», og fenomenet gjelder ikke bare menn i minoritetsfamilier. Likevel er det nødvendig å rette oppmerksomheten mot menn. Belastningene jeg beskriver, er etter mitt syn dårligere artikulert hos menn, og i mindre grad gjenkjent av dem selv.

Hvis vi psykologer skal møte mennene på en god måte, må vi bli bedre til å identifisere ansvarsmønstrene og livserfaringene deres tidlig, og gi språk til plagene som ellers fremstår diffuse. Slik kan vi bidra til å normalisere behovet for grenser og selvivaretakelse og samtidig hjelpe dem å oppnå større emosjonell bevissthet.

Samtidig fordrer det at vi møter dem med en kulturbevissthet – at vi er oppmerksomme på hvordan slike begreper gir – eller ikke gir – mening for dem. Det handler ikke om å innføre psykologiske grep, men om å forankre dem i pasientens livskontekst.

Å gi et språk

Vi må bli mer oppmerksomme på hvordan ansvar har blitt en del av deres selvforståelse. Vi må forstå rollen de har tatt på seg, hvordan den har blitt en del av identiteten deres, og hvilken verdi lojalitet og pliktoppfyllelse har.

Først da kan vi nærme oss temaer som selvivaretakelse og grenser på en måte som ikke støter dem bort. Det innebærer å gi språk til erfaringer som ofte uttrykkes gjennom kroppen, og å hjelpe dem med å skille mellom plikter de kan bære, og plikter de ikke trenger å bære alene.

Slik kan ansvaret bli bærekraftig – og ikke selvutslettende.